Flyturen til Harstad gikk over alle forventninger. Han forsto nok ikke at han var på flyttfot. For han føltes det antagentligvis som en oppdagelsesferd.
Dexter på Gardemoen
I starten virket han veldig usikker, og han var nok veldig stresset. Det var som om han aldri fant roen, og han travet konstant opp og ned trappen mellom stua og ytterdøra. Men etter noen dager med familien, trygg rammer og små lufteturer kom heldigvis selvtilliten tilbake, og nå føles det nesten som om han alltid har vært her.
Han har slått seg skikkelig til ro, og er blitt så vant med oss og huset at han helt fint klarer å være alene hjemme når vi er på skolen. Det er kjempebra, for i starten ble han helt panisk bare jeg dro ut av synsfeltet.
Jeg la ikke merke til det før jeg så tilbake på noen bilder. Men de første ukene han bodde hos oss var det som gløden i øynene hadde forsvunnet. Heldigvis ser jeg nå at gløden er kommet tilbake, og han er oppfører seg nå som en normal 7 måneders gammel gutt.
Vi er alle sammen glad for å ha fått hund i huset igjen. Nå kommer vi oss mye mer ut, og er å går tur i skog og mark flere ganger i uken. Leken har vi også blitt, siden valpen lokker frem barnet i oss.
Personlig kjenner jeg at humøret har steget mange hakk etter Dexter kom til huset. Siden jeg har hovedansvaret for han, blir det flere ganger da jeg og han gjør ting alene. Vi har knyttet ett spesielt bånd, med gjensidig respekt er viktig, samtidig som jeg er leder.
Han har kommet er stykke på veien til å bli en dressert hund, men har viktige ting som fot, og gå pent i bånd igjen. Jeg har vært dårlig til å trene lydighet, og må snart ta mg sammen og arbeide ordentlig med det. Samtidig er det ikke helt lett å få han til å høre, når har er i en den alderen da han skal gjøre litt opprør og tulle hele tiden. Alt er jo også selvsagt kjempespennende å lukte på og å finne ut av.
